Giret er på det letteste, pulsen ikke høyere enn at jeg vet jeg skal komme meg syklende til mål. På Nibbevegen her oppe på ca. 1200 m, like etter avkjørselsen ved Djupvasshytta, er stigningen 1:8. Tanken på ikke å stå av en eneste meter, beruser meg. Jeg føler meg som en Lance Armstrong i Tour de France. Og har fulgt rådet: ikke stopp og se ned og tilbake, da er du ferdig.

Omtrent 17,5 av de 21 kilometerne fra havnivå i Geiranger opp til mål på Dalsnibba 1500 m.o.h. er unnagjort nå. Det er også 30 av de 35 svingene på 180 grader.
Det er da det skjer. Den dårlige korsryggen min kollapser, smerten forplanter seg til setemusklene. Det er som å grilles langsomt på glødene kull.

Jeg klarer ikke lenger å sitte på setet, prøver å sykle stående i ramma. Med det kjennes som et spyd som har havnet på feil sted.
Jeg må gå av. Bittert. De fire-fem meter høye snøkantene kaster kjølige gufs i ansiktet mitt. Lufta er skarp. Skjelettet har punktert. Etter 15 kilometer hadde jeg ligget an til en sluttid rundt 2 timer og 10 minutter. Det ville vært akseptabelt.

Å bryte er uaktuelt, så jeg tar beina fatt. Men de er tunge som bly, og gjør vondt. 400-500 meter igjen. Man kan da ikke spasere over mål i et rykkelritt! Jeg seter meg på setet, biter tennene sammen og ruller - og fullfører på 2.26.25. Trøsten får være at tiden er under den 17 år gamle persen på helmaraton fra London, og at jeg har fire mann bak meg på resultatlisten.

Gnagsårdans? Nei takk
Ute på pynten på Dalsnibba ser jeg Geirangerfjorden som en prikk 1500 meter lenger nede. Litt stolt. Litt snurt. Veldig mør i ryggen og setemusklene. Deltakermedaljen legges rundt halsen. Det kjennes godt. Tankene går til kollega Stein P. som har beseiret Mount Everest. Han ville glist godt om han så meg med armene i været på fotografens anmodning. Men hva er det poeten sier i sangen:
The slow one now, will later be fast.
As the present now, will later be past.

Skjønt gnagsårdansen i Geiranger om kvelden avstår jeg fra. Rygg og sete ville ikke engang ha tålt en slowfox.

Om Nibberittet kan man i hvert fall si at makan til naturopplevelse kan vel ingen sportsarrangør i kongeriket by på: fra grønt havvann i Geiranger, via tre dusin hårnålssvinger til svære snøskavler når man nærmer seg 1000 meter over havet. Dette er Norge pakket inn i silkepapir og gullsløyfe.
Men han syntes nok denne manndomsprøven virket litt sprøtt tilskueren fra Skjåk som utbrøt: Den som gjer noko slikt må ha hatt ein låk (dårlig) barndom.

Kanskje det, men utfordringen ligger der. Og husk at du kan velge mellom marsj, løp eller sykkel. Det er ikke så ille, hvis du tar det som en tur. Vi sees i juni neste år.